Tilbakeblikk på Eurovision 2013 – del 1

I min serie om tilbakeblikk på tidligere Eurovision-utgaver i Sverige, er det nå 2013 som står for tur. Eurovision Song Contest 2013 ble arrangert i samme by og samme arena som vi skal til i år: Malmö Arena. Da blir det jo litt ekstra gøy med dagens tilbakeblikk. I tillegg vil jeg denne gangen ta for meg et Eurovision-år som jeg selv husker. Jeg ble fan i 2010, sånn at da ESC 2013 kom, var jeg blitt en godt etablert Eurovision-fan. Så denne gangen kommer jeg i tillegg til å dele noen minner jeg selv har fra låtene dette året.

Jeg velger å dele opp 2013 i to deler, siden vi nå har 39 låter å ta for oss. Samme tenker jeg også gjøre når jeg kommer til 2016. Nu kör vi.

I del 1 tar jeg for meg første semifinale, pluss de tre direktekvalifiserte landene som stemte i denne sendingen: Italia, Storbritannia og vertslandet Sverige.

Østerrike får æren av å åpne det hele. Shine er en koselig, liten og oppmuntrende låt som jeg blir glad av å høre på. Men jeg er i tvil på om dette var riktig låt å åpne showet med. Framføringen føles til tider litt flat og intetsigende, noe som overhodet ikke er bra når vi har en hel semifinale full av låter med mer fart og show foran oss. Jeg husker jeg selv spådde denne videre, men i dag syns jeg ikke det er så rart at den druknet.

Birgit fra Estland har fått det uheldige startnummeret i denne semifinalen, men det gjorde ingenting for Birgit klarte å kvalifisere seg. Fortjente den det da? Vel, jeg ser at låten har mange fans, men jeg syns dette bare blir kjedelig. Jeg er også overrasket over at den både gikk til finalen med startnummer to, pluss at den klarte å vinne Eesti Laul hvor Birgit slo både Grete Paia og Winni Puhh med langt mer interessante bidrag. En standard ballade som burde vært dødsdømt, men som likevel klarte å komme seg hele veien til ESC-finalen.

Slovenia får opp farten. Hannah leverer en låt som på mange måter er tidsrelevant til 2013, vi har litt dansere på scenen og Hannah ser ut som hun liker det hun gjør. Likevel ble det helt nederst i semifinalen, selv om Slovenia hadde flere eksjugoslaviske venner til å stemme på dem. Nå hadde ikke Hannah sin beste dag vokalt, og selv syns jeg låten kan bli litt kaotisk til tider, noe resten av Europa også så ut til å tenke. Var kanskje ikke det aller dårligste i 2013, men også langt unna å være finaleverdig.

Kroatia imponerer ikke de heller. Klapa s Mora synger bra, og vokalt sett er det ikke så mye å kritisere. Problemet her er låten. Mizerja er et eneste stort gjesp gjennom tre minutter. Det kommer aldri noen del av låten hvor noe spennende skjer, og det er begrenset hvor mye man gidder å se på en gruppe menn stå på scenen og synge en intetsigende låt.

Da skal vi til landet som endte opp med å gå av med hele seieren: Danmark. Emmelie klarer endelig å skape litt engasjement i salen, hun leverer en solid vokalprestasjon og Only Teardrops er en fengende låt som fort setter seg hos TV-seerne. Jeg liker låten veldig godt, men jeg har egentlig aldri klart å tenke at dette var en vinnerverdig låt. Topp ti i finalen, helt klart fortjent. Men å vinne hele greia (når vi f.eks. hadde Margaret som jeg skal se nærmere på i del 2)? Absolutt ikke et dårlig forsøk, og definitivt en av de beste i semifinalen, men jeg kan komme på flere andre låter i 2013 jeg heller ville sett som vinner.

Russland er sjette land ut på scenen. Dina Garipova er enda en god vokalist, sceneshowet med lysene og koristene i bakgrunnen er pent å se på, og selv om What If er en nokså standard Eurovision-ballade, syns jeg det i helheten er en veldig fin låt. Men også her har jeg litt problemet jeg hadde med Danmark, en smule overvurdert kanskje? Den kom på femteplass, noe jeg er litt usikker på om en så standard Eurovision-ballade fortjente. Du kan godt delta med en ballade og gjøre det bra, men da vil jeg gjerne ha det lille ekstra, og det sier jeg som kan være den balladeelskeren. Et helt greit forsøk fra Russland, låten er nå fin nok.

Nå skal vi til Ukraina, og det er nå vi endelig begynner å snakke. Gravity har alltid vært en av mine største favoritter dette året. Zlata synger helt topp, bakgrunnsvokalistene gjør jobben sin også, og låten er både nydelig og eventyraktig. En sånn låt man tenker passer bra i en Disney-film. Igor som bærer Zlata inn på scenen i begynnelsen er også en genial måte å begynne på. Ukraina vet virkelig hvordan de gjør Eurovision, både i hva slags låt de skal sende og staging. Velfortjent tredjeplass, her er det ingenting å klage på.

Så kom vi til Nederland, som på dette tidspunktet ikke hadde opplevd en finaleplass på ni år. Anouk klarte å snu dette og tok seg komfortabelt til finalen med Birds. Selv om låten ikke er helt innafor min musikksmak, så syns jeg fortsatt dette var et solid forsøk fra Nederland. Anouk har en nydelig stemme, og Birds har en fin, rolig og behagelig flyt hele veien. Velfortjent at dette ble Nederlands store comeback, og som senere banet vei mot Duncans seier i 2019.

Montenegro entrer scenen og sparer ikke på noe. Rap-duoen Who See er ikledd romdrakter, Nina dukker plutselig opp fra scenegulvet, det er mye lys, det er mye effekter og mye energi i låten Igranka. Selv om Montenegro visstnok hadde kvalifisert seg med god margin med bare seerstemmer, var juryen så negative til det at det kostet dem finaleplass. Jeg tenker de absolutt burde ha gått videre. Det er en så annerledes låt, en kreativ framføring og som helt klart ville satt spor i finalen. I 2013 husker jeg at jeg var litt skeptisk til Igranka, men i årene etterpå har jeg blitt mer glad i denne bangeren av en låt. Kom tilbake, Montenegro!

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om Litauen. Something er ikke en særlig spennende låt, og Andrius stod der i tre minutter i hverdagsklær, og det skjedde lite på scenen som gjorde at framføringen ble noe løftet. Høres ut som en dødsdømt låt med tanke på finaleplass, men Andrius klarte akkurat å få nok poeng til å gå videre. Det er likevel noe sjarmerende med det. At noe så enkelt klarer å kvalifisere seg, og at noen ganger så trenger man ikke mer enn å bare stille opp, synge låten sin, og så liker Europa det.

Belarus kjører på med full pakke. Her har vi dansere, Alyona som kommer ut av en diskokule, litt pyro og en ganske så fengende låt. Hun gikk til finalen, noe Belarus ikke gjorde så ofte da de var med, og det kan man vel si var fortjent. Jeg var nå mye mer positiv til Solayoh i 2013. Var en periode jeg hadde den på topp tre, og tenkte det var en potensiell vinner av hele konkurransen(!) Noen ganger bommer man rett og slett, og ser i årene etterpå at det kanskje ikke var så fantastisk likevel. Fortsatt en kul låt, og et av Belarus sine bedre ESC-bidrag, men definitivt ikke blant de beste det året.

Nå kommer Moldova og dette er så virkelig en av mine største favoritter fra 2013. Aliona synger bra, og jeg elsker låtens oppbygning mot det dramatiske refrenget på slutten. For det her er akkurat slik en solid Eurovision-ballade skal høres ut i mine ører. Gåsehud under store deler av framføringen, kjolen som løfter seg er en nydelig gimmick, og i helhet så funker absolutt alt her.

Nå om dagen er det litt rart å tenke at det var en periode hvor Irland jevnlig var å finne i Eurovision-finalen. Da Ryan Dolan kvalifiserte seg, var det fjerde året på rad at Irland gikk til finalen. Men det stoppet der, og irene endte helt nederst i finalen, og har siden den gang kun kvalifisert seg i 2018. Only Love Survives mener jeg er en av de mest ufortjente sisteplassene i Eurovision-historien. Elsker tempoet, rytmene og blir alltid i godt humør når jeg ser Ryan sin framføring. Dette var faktisk min store sommerhit i 2013, og tror jeg spilte denne hver dag gjennom hele juni og juli.

Kypros har en ballade. En ballade som er langt unna det mest spennende slaget. Det skjer ikke så mye i løpet av de tre minuttene Despina står på scenen. Men selv om låten ligger veldig nærme bunnen på min personlig liste, er det kvaliteter her jeg kan verdsette. Det er på gresk, og refrenget har en fin flyt som kunne funka bra hvis An me thimasai var en ballade med litt mer kraft i seg. Det blir dessverre av det tamme slaget, noe som aldri funker i Eurovision, og helt klart ikke i en ballade.

Belgia hadde det vi kan kalle tidenes glow-up. I 2013 hadde jeg for fullt begynt å følge med på nasjonale finaler ute i Europa. Belgia var blant de aller første det året, og forskjellen på Roberto i den belgiske finalen, og på scenen i Malmö, er som to helt ulike verdener. Vi gikk fra sur sang og lavkvalitetslåt til et lekkert nummer, en veldig fengende poplåt og en ung mann som var trygg på seg selv. Elsker sånne historier i ESC hvor sluttresultatet blir noe helt annet enn det man så for seg først. Jeg elsker fortsatt Love Kills i dag, og blir alltid i godt humør av Robertos live-framføring.

Så kommer vi til det som var alt annet enn glow-up. Jeg er ikke alene om å reagere på Serbia sitt kostymevalg det året. Moje 3 så langt bedre ut i den nasjonale finalen, hvem var det som tenkte på å kle dem ut som cupcakes? Men det er nå låten som skal være fokuset her. De gikk akkurat glipp av finalen da Moje 3 havnet på den uheldige 11. plassen. Jeg liker Ljubav je svuda. Syns det er en morsom låt og en fin sang å avslutte showet med. Bare så synd når kostymene tar all oppmerksomheten. For i det tilfellet her, så gjør de akkurat det.

Italia sendte en fyr som i Liverpool i fjor gjorde et solid comeback med en fjerdeplass. Marco Mengoni deltok i 2013 også. Her ble det en syvendeplass som også var en ganske så god plassering. L’essenziale er en veldig fin ballade. Marco synger bra som han alltid gjør, og hele framføringen er profesjonelt gjennomført, akkurat som man forventer av Italia.

Sverige var godt i gang med sin langvarige periode med gode ESC-plasseringer, men for Robin Stjernberg i 2013 uteble topp ti-plasseringen. You fikk en 14. plass, men tross det middelmådige resultatet så fikk han likevel tolv poeng fra oss nordmenn. Jeg syns You er en av de få svenske ESC-låtene i nyere tid jeg vil påstå var undervurdert. Liker den bedre enn flere av Sveriges toppresultater de siste årene. Robin har en fin sangstemme, og låten har en vibe som man blir glad av.

Store navn i Eurovision er ingen garanti for suksess. Vi så det med Flo Rida i 2021, og britene fikk to år på rad erfare akkurat det samme. Nå fikk Bonnie Tyler en litt bedre plassering enn Humperdinck året før, men fortsatt var vel 19. plass et skuffende resultat til en verdensstjerne å være. Believe in Me er ikke en særlig interessant låt. En veldig standard og rolig låt som dessverre ikke blir løftet mye av live-framføringen. Det ble nok bare glemt av de europeiske seerne, selv om de hadde et kjent navn til å fange oppmerksomheten.

Da har jeg gått gjennom første halvdel av Eurovision 2013. I del 2 tar jeg for meg andre semifinale + de direktekvalifiserte landene som stemte i denne semien. Har du noen favoritter fra Malmö 2013 som du vil dele med oss? Legg gjerne igjen en kommentar, og følg med videre for flere ESC-nyheter og tilbakeblikk på tidligere år.