Fra Sidelinja er en spalte for Torstein, Tinas samboer, som er med til Malmö som skribent. Han er en utenforstående og stiller derfor med et annet perspektiv og andre erfaringer enn de som er dypt inne i Eurovision bobla. Vi synes det er ekstra interessant å høre tankene til noen som ikke lever Eurovision-livet til vanlig.
Semi 2 føltes ganske annerledes enn den første. Kombinasjonen av mange flere bommerter fra både programledere og artister som tydelig ikke var like rutinerte, at jeg er mer på plass i Malmö med rutiner her, og at vi droppet litt greier for å ta igjen søvn, gjorde at den andre semifinalen føltes mer som å bli med det samme barnet for å se Frost 2 bare et fåtall ganger. For min del ville det holdt med bare én, om noen, men det er har vært mye mer greit denne gangen.
Også i dag tok det ikke grusomt mange minuttene før det kom noen bort til oss for å avbryte og be om ønsker. Jesper har mye å si og er godt i gang med å bli intervjuet da jeg kommer bort til bordet etter en liten tur innom kiosken. Da jeg kommer bort kastes fokuset over på Tina og de spør om hennes meninger og hva hun synes om det jeg var sikker på var Coleen. Jeg kjenner kun til forfattere med det navnet og forstår ingenting. Tina forteller så denne dama med mikrofonen at dette er en av mine favoritter i år, og mikrofonen dyttes inn foran ansiktet mitt i god journaliststil. Jeg forstår fremdeles ingenting av hva som foregår eller hvem de snakker om og alt jeg klarer å få ut er et langt øøøøøøøøøøøøøøøøh.
Det viser seg jo selvsagt å ikke bare være en tilfeldig medieperson med en mikrofon, men den nasjonale rikskringkasteren til Østerrike, ORF. Deres variant av NRK Radio som skal ha meninger fra oss. De snakket om artisten Kaleen som deltar for Østerrike, og ikke en forfatter. Mitt dekke som kompetent skribent og viter i Eurovisionsquad ble nok avslørt i løpet av denne samtalen.
Tina tenkte jeg ville finne bidraget til Tsjekkia sexy, men det minner meg mest om sinna ekstremfeminister dessverre.
Tydeligvis er IT Crowd referansene overalt i dette årets Eurovision. Det er en av mine favorittserier gjennom tidene, så det synes jeg bare er morro.
Tegninger
Bidraget til Sveits var tydelig en av favorittene for kvelden. Det var tydelig at det er brukt mye tid på å øve inn koreografi og det er en god låt. Det eneste jeg klarte å se var allikevel en flamingo som har forvillet seg oppå en parabolantenne.
Da denne låta kom på hører jeg tydelige likheter med Ylvis sin låt Mr Toot. Den foregår i et annet land og er i så måte kanskje feil å sammenligne med, men det var dit tankene tok meg. Jeg tegner dermed min mest komplekse tegning sålangt.
Jeg legger merke til at det er mange bidrag i år som består av én kvinnelig soloartist (omringet av fire muskuløse menn). Som streit mann ønsker jeg selvsagt solo-dame bidragene velkommen. Jeg tror dog ingen av disse har særlig vinnersjanse da de sloss seg imellom om de samme stemmene.
Denne Pokémon referansen ble til som et lite stikk til dette.
Bidragene jeg tenker på i denne (eller veldig like kategorier) er:
- Malta
- Østerrike
- Israel
- Italia
- Georgia
- Kypros
- Luxemburg
- Hellas
- Slovenia
Estland ble for meg til et storslagent gjengoppgjør i Disney-stil slik koreografien er satt opp. Jeg vet ikke hva teksten egentlig handler om. Jeg fikk derfor Dall-E til å lage et lite bilde for å prøve å fange dette.
Spania falt ikke i smak. Låta i seg selv er forsåvidt grei, men jeg gleder meg ikke til å stå helt oppi kanten på scenen når dette bidraget er på nei. Bidraget gir meg gode minner til en av de beste episodene av IT Crowd hvor de skal på musikalen Gay.
Jeg må dessverre si meg enig med Roy i starten av det klippet her altså:
Norges bidrag er knallbra, men det er ikke mye jeg ønsker å tilføre her. Det er tydelig at de er godt scenevante og bruker scenen godt. Ønsker de alt vel i finalen og videre!
Eurovision Squad 