Dette innlegget tar for seg skribent Jespers personlige meninger.
I dag er det 7. mai. For et år siden befant jeg meg i Malmö Arena og var publikum under den første semifinalen av Eurovision 2024. Det var aller første gang jeg var i salen på et Eurovision-show, så for meg var det en opplevelse for livet. Atmosfæren med å befinne seg i arenaen sammen med tusenvis av andre Eurovision-fans. Få se artistene jeg har hørt på i flere uker på scenen. Dagen derpå skrev jeg en sak om mine umiddelbare tanker etter mitt aller første Eurovision live-show som du kan lese her.
Jeg var også i salen under andre semifinale to dager senere, samt juryfinalen på fredagskvelden. Opplevelsen jeg hadde i Malmö under semifinalesendingene har fått meg til å tenke litt på en ting. For veldig mange TV-seere er Eurovision kun den ene lørdagskvelden finalen finner sted. Ikke ser de semifinalene, kanskje følger de med på sitt eget lands nasjonale finale, og tenker kanskje ikke over Eurovision i det hele tatt ellers i året.
Det kan være flere grunner til at man ønsker å bortprioritere semifinalene. Noen er ikke klar over at det er semifinaler engang, eller bor i et land der semifinalene sendes på en obskur TV-kanal og får lite promotering fra kringkastingsselskapet. Slik var det her i Norge en gang også. Den aller første semifinalen i 2004 gikk på NRK2, mens andre semifinale i 2008 gikk på NRK3, som på tidspunktet var en helt nylig oppstartet kanal. For noen har det kanskje vært tradisjon i flere tiår at Eurovision bare er én kveld i året, og selv om vi nå har hatt semifinaler i tjue år, holder de fast på tradisjonen om at det kun er ESC på den ene lørdagskvelden.
Samtidig er dessverre en veldig vanlig årsak at man enkelt ikke er interessert. Hvis man ikke er stor Eurovision-fan som det jeg selv er, frister det ofte ikke å se en (eller to) semifinaler hvor man kanskje ikke engang får se sitt eget land opptre. «Eurovision er søppelmusikk» er fortsatt en frase som lever, og hvis man har som vane å bare like en håndfull av låtene som er i finalen, frister det som regel ikke å se de utslåtte låtene som tydeligvis må ha vært enda dårligere.
Men som stor Eurovision-fan selv, ønsker jeg å gjøre en liten hyllest til semifinalene. For jeg vil helt klart si at de utgjør en større rolle enn å bare luke ut de «dårligste av de dårlige» låtene i forkant av finalen. De siste tjue årene har semifinalene vært høyst nødvendige for at ESC har kunnet vokse ytterligere, og vært med på å gi rom til flere land, flere former for musikk og nye minneverdige øyeblikk.
På grunn av semifinalene, kan så mye som 40+ land være med i Eurovision. Alle disse landene har den samme muligheten til å reise til vertsbyen, og om det ikke skulle gå hele veien til finalen, har man fått stå på den store scenen foran tusenvis av fans, og vise frem låten sin til millioner av TV-seere. Det kan bety utrolig mye for artistene, spesielt de som ikke har hatt den lengste artistkarrieren ennå.
Dessuten kan man alltids bli servert noen skikkelige godsaker i en semifinale. I fjor fikk vi se fantastiske pausenumre som Sing-Along med tidligere vinnere, og det humørfylte We Just Love Eurovision Too Much, to innslag som skapte god stemning i salen. Blant de deltakende låtene som ikke kvalifiserer seg, er det heller ikke umulig å finne noe man liker. Låter som Je t’adore (Belgia 2006), Igranka (Montenegro 2013), Hear Them Calling (Island 2016) og Blackbird (Finland 2017) ble alle værende i semifinalen, men har fortsatt flere fans som ofte lytter til dem.
Selvfølgelig må jeg også nevne øyeblikkene hvor finalistene leses opp på slutten av sendingen. Få se ti delegasjoner høre landet sitt bli ropt opp, og den enorme gleden som vises i Green Room. Det er virkelig noen hjertevarmende scener man får se på skjermen. Jeg husker spesielt godt i fjor da Portugal ble annonsert i første semifinale, og noen portugisiske fans som satt noen rader bortenfor meg som hoppet opp med flaggene sine. Selv om man fort blir skuffet over at egne favoritter ikke kommer seg til finalen, ender man som regel opp med å bli glad på vegne av de som kvalifiserer seg.
Så om du har tid og mulighet til å se årets semifinaler: Gjør det! 37 deltakere har reist til Basel, og dessverre vil ikke alle artistene få muligheten til å stå på scenen i finalen. Men alle artistene fortjener den samme oppmerksomheten. De har brukt like mye tid på øving og alle slags forberedelser som trengs i forkant av Eurovision, noe som ikke er noe mindre verdt selv om Europa ikke likte det.
Første semifinale av Eurovision 2025 avholdes om seks dager, hvor vår egen Kyle Alessandro skal i ilden!
Eurovision Squad 