Montenegro – Et lite land med en spennende Eurovision-historie

Vladana representerte Montenegro i 2022. Foto: EBU / Corinne Cumming

For øyeblikket er ikke Montenegro med i Eurovision Song Contest, og landet har hatt en litt turbulent historikk siden debuten i 2007. Med kun to finaleplasser og økonomiske utfordringer med å delta, kan man trygt si at Montenegro ikke alltid har hatt det så enkelt i Eurovision-familien. Likevel har det lille landet mye spennende historikk å vise til, og vi er mange som ønsker dem tilbake i Eurovision. Så la oss ta en titt på Montenegros ESC-historie, samtidig som vi undersøker hvordan de kan planlegge et storslått comeback.

Før uavhengighet

I mange år deltok Montenegro som en del av Jugoslavia, men de færreste av deltakerne var montenegrinske. Oftest var artistene fra de større delrepublikkene, men på 80-tallet dukket det opp noen lyspunkt fra Montenegro. I 1983 kom Daniel på en 4. plass med «Dzuli», en låt som senere ble lansert på flere språk, og ble populær utenfor Balkan også. Her i Norge havnet den engelske versjonen på VG-lista. Det påfølgende året var også Jugoslavias ESC-deltakere Vlado & Isolda plukket ut av den regionale montenegrinske kringkasteren. Men utenom det, ble de montenegrinske artistene ofte overskygget av serbiske og kroatiske artister i størst grad. F.eks. var Eurovision-vinnerne Riva fra 1989 kroatiske, og finalen i 1990 ble arrangert i Zagreb.

På 90-tallet ble Jugoslavia splittet opp, men Montenegro valgte å forbli i union med Serbia. Etter at krigen brøt ut, ble landet utestengt, og det tok flere år før Serbia og Montenegro ble tatt inn i Eurovision-varmen igjen. I 2003 planla de å komme tilbake, men måtte vente et år da EBU på tidspunktet ikke tillot flere land å delta. Så da semifinaler ble innført i 2004, var Serbia og Montenegro tilbake for fullt og fikk en strålende 2. plass med Željko Joksimović og «Lane moje».

Serbia og Montenegro brukte musikkonkurransen Evropesma som deres utvelgelse til Eurovision, og den hadde flere likhetstrekk til Jugoslavias nasjonale finale Jugovizija. Både Serbia og Montenegro hadde regionale kringkastere som arrangerte egne delfinaler hver for seg, hvor de med flest stemmer kvalifiserte seg til Evropesma-finalen. Til slutt ble det kåret en vinner hvor fire serbiske, fire montenegrinske jurymedlemmer, pluss TV-seerne som en niende jury, avgjorde resultatet, noe som kjapt kom til å føre til bråk.

I 2005 ble montenegrinske No Name valgt til å representere landet med bidraget «Zauvijek moja.» Låten fikk flest telefonstemmer i den nasjonale finalen, og kom på en 7. plass i Eurovision, men de detaljerte juryresultatene i Evropesma, førte til diskusjoner i hjemlandet. Serbiske Jelena Tomasevic som kom på 2. plass, fikk ikke et eneste poeng fra de montenegrinske jurymedlemmene. Diskusjonene om montenegrinsk selvstendighet var voksende i Serbia og Montenegro på tidspunktet, og det er tydelig at de montenegrinske jurymedlemmene var mye mer i favør av sine egne låter. Fortsatt holdt debatten seg på et relativt rolig nivå, noe som straks skulle forandres totalt.

Evropesma 2006 omtales av mange som en av de mest kontroversielle utvelgelsene noensinne, og det av god grunn. No Name var tilbake med låten «Moja ljubavi», samtidig som serbiske Flamingosi ft. Louis med «Ludi letnji ples» var storfavoritter, og tippet til å kunne komme langt i Eurovision. Da avstemningen begynte, ble det nok et tilfelle av 2005-resultatet. De montenegrinske jurymedlemmene ga null poeng til de serbiske favorittene, og til tross for at Flamingosi og Louis vant telefonstemmene med overlegen margin, ble det likevel No Name som stakk av med seieren. Resultatet ble møtt med så høylytt buing, at når No Name entret scenen for å synge låten en gang til, endte de opp med å gå av før de i det hele tatt fikk begynt opptredenen. I stedet ble det en reprise av folkefavoritten «Ludi letnji ples».

Den serbiske og montenegrinske kringkasteren kom aldri til enighet, og Serbia og Montenegro trakk seg fra Eurovision kort tid etterpå. De fikk likevel være med og stemme i finalen, noe som fram til Nederland i år, var den eneste gangen et ikke-deltakende land fortsatt fikk være med på avstemningen. Serbia og Montenegro splittet opp til to land etter en folkeavstemning som fant sted like etter ESC, noe som førte til slutten for landets korte Eurovision-historie.

En gjennomgang av Montenegros ESC-historie

I 2007 var Montenegro klare for Eurovision som et uavhengig land, og MontenegroSong var tv-programmet som skulle brukes til å velge landets aller første deltaker. Stevan Faddy, som tidligere hadde deltatt i Evropesma, ble plukket ut til å representere Montenegro etter å ha fått flest stemmer fra TV-seerne. Dessverre havnet Montenegro langt nede på resultatlisten, og klarte ikke kvalifisere seg fra semifinalen. Serbia på sin side, gikk helt til topps med Marija Serifović.

Etter semifinale-exiten i 2007, valgte RTCG å endre strategi i 2008. Etter å ha kjørt åpen utvelgelse og all makt til folket i finalen året før, tok kringkasteren på seg mer av ansvaret selv. Bare artist skulle velges gjennom en nasjonal finale, og her var alle artistene inviterte av kringkasteren på forhånd. Til slutt skulle låten velges internt av RTCG. Men dette holdt heller ikke. Stefan Filipović og hans «Zauvijek volim te» klarte ikke kvalifisere seg, og det ble nok en finale uten Montenegro.

I 2009 var det helt slutt på at det montenegrinske folket skulle ha noe å si. Selv om RTCG kjørte åpen utvelgelse, skulle både artist og låt plukkes ut internt. Andrea Demirović og hennes «Just Get Out of My Life» ble Montenegros bidrag i Moskva. Her ble det tydelig at RTCG prøvde noe nytt i håpet om å komme til finalen. De valgte et engelskspråklig bidrag, samtidig som låten bar lite preg av å være et bidrag fra et Balkan-land, og hørtes ut som en poplåt som kunne ha kommet fra en hvilken som helst del av Europa.

Montenegro sin nye strategi så ut som den skulle funke. I tiden før konkurransen, lå Montenegro på topp 5 hos oddsselskapene, og fikk mye god mottakelse i et år hvor det var mange andre store favoritter. Dessverre endte det hele med nok en semifinale-exit. Andrea kom på 11. plass i semifinalen, så selv om hun var mye nærmere kvalifisering enn de to forrige deltakerne, holdt det ikke denne gangen heller.

Etter å ha prøvd litt forskjellige strategier, og vært en forhåndsfavoritt som ikke innfridde, trakk Montenegro seg fra Eurovision i 2010. RTCG bekreftet at fraværet skyldtes økonomiske utfordringer, men det er ikke umulig at tre år uten finaleplass, ikke ga mye mersmak til å fortsette. Heldigvis planla Montenegro bare en kortvarig pause, for det skulle ikke gå lang tid før Balkan-landet var sultne på Eurovision igjen. Men denne gangen var planen å kjøre en helt ny strategi.

I 2012 ble Rambo Amadeus plukket ut av RTCG til å synge «Euro Neuro» i Baku. Låten ble på kort tid en av de mest omtalte bidragene dette året. Jeg husker hvordan Montenegro var å finne på bunnen av omtrent alle topplister jeg fant på Youtube, og at mange ikke kunne forstå hvordan de kunne finne på å sende en så «dårlig» låt. Men så er det også mange som har tatt seg tid til å se hvor genial låten egentlig er. Både i budskap, tekst og Rambos evne til å framføre låten på sin helt egen måte. Det er jo sånt som noen ganger bare er så utrolig gøy i Eurovision.

Montenegro fortsatte sin «crazy» taktikk i 2013, men denne gangen med en låt hvor håpet var at den skulle klare å nå inn til Eurovision-publikummet. «Igranka» hørtes både tidsriktig og moderne ut, samtidig som både melodi og framføring var intens, og Who See og Nina dukket opp i spenstige kostymer på scenen. Men nok en gang holdt det ikke. Montenegro fikk en solid dose telefonstemmer, men juryene var dessverre skeptiske og tenkte nok at dette ble litt for spesielt.

I 2014 fant Montenegro en strategi som så ut til å funke. Etter å ha sett hvordan nabolandene Serbia og Bosnia-Hercegovina tidligere fikk veldig gode plasseringer med Balkan-balladene sine, var det Montenegro sin tur til å prøve seg på denne sjangeren. Endelig holdt det hele veien. Sergej Ćetković og hans «Moj svijet» ga Montenegro deres aller første finaleplass, noe han klarte i en semifinale hvor Albania var deres eneste Balkan-nabo. I 2015 slo de virkelig på stortromma med nok en Balkan-ballade, hvor selveste Željko Joksimović var med på å skrive låten. Det ble en 13. plass for Knez og låten «Adio», noe som fortsatt er Montenegros beste plassering, og dessverre deres siste finaleplass til dags dato.

Eurovision-suksessen ga mersmak, og i 2014 var Montenegro på plass i Junior Eurovision også. Det ble en kortvarig periode med to deltakelser, hvor Montenegro ikke akkurat ble lagt mest merke til i konkurransen. To ganske så anonyme låter som endte blant de fem dårligste på resultatlisten, og et lite publikum i hjemlandet som ikke brydde seg særdeles mye om Junior Eurovision. Allerede i 2016 tenkte RTCG at det ikke lenger var noe poeng i å delta, og Montenegro har siden uteblitt fra barnekonkurransen. Som vi tidligere skrev om, planlegger de visstnok å sende årets finale i hjemlandet, selv om det virker usannsynlig at de ønsker å gjøre comeback med det første.

I årene etterpå virket det som Montenegro ville prøve ut litt av hvert, men dessverre til lite hell. For å si det sånn, ingen av de montenegrinske ESC-bidragene fra 2016-2019 likner på hverandre i det hele tatt, og Montenegro ble et land hvor vi egentlig aldri visste hva vi kunne regne med å få. I 2016 ble det rockegruppa Highway, i 2017 ble det et lite gjensyn med «Hva f*** er det Montenegro holder på med?» med Slavko, i 2018 tilbake til Balkan-balladene og i 2019 en ungdomsgruppe hvor ingenting gikk som det skulle. Dessverre var ikke Europa imponert over noen av låtene, og Montenegro ble værende i semifinalen fire år på rad, hvor de ikke en eneste gang var i nærheten av å kvalifisere seg.

Hva nå for Montenegro?

Montenegro trakk seg i 2020, og har siden holdt seg hjemme fra Eurovision, bortsett fra 2022 hvor de gjorde en kjapp retur med Vladana og låten «Breathe», før det ble nok en semifinale-exit og uttak fra Eurovision rett etterpå igjen. RTCG sier selv at det skyldes økonomiske problemer, noe som kan ses i hvordan Vladana i 2022 betalte for hele deltakelsen selv.

Men i det siste har det begynt å dukke opp lyspunkter fra det lille eks-jugoslaviske landet. RTCG har begynt å planlegge mot Eurovision-retur i 2025, i tillegg til at de ønsker å starte opp en ny musikkfestival for å promotere lokal musikk, og hvor de ser for seg at vinneren skal representere Montenegro i ESC. Så de har definitivt ikke gitt opp, og ser tydelig for seg at de snart vil være tilbake på Eurovision-scenen.

De siste årene har vi oftere sett tilfeller av at land må trekke seg fra Eurovision grunnet økonomiske vansker. Montenegros naboland Bosnia-Hercegovina og Nord-Makedonia er to eksempler. Det blir rett og slett for dyrt å være med på et arrangement som koster så mye penger, noe som forverres når både interessen i hjemlandet og plasseringene er lave. Da blir det vanskelig for en kringkaster å rettferdiggjøre deltakelse. Montenegro har tross alt kvalifisert seg bare to ganger og har en av de dårligste statistikkene å vise til, noe som ikke akkurat virker særlig motiverende for hverken kringkaster eller lokalbefolkning.

På den lyse siden, ser det samtidig ut som flere montenegrinere ser fordelene ved å delta i Eurovision. Man får vist fram en bit av sin egen kultur til TV-seere over hele verden, noe som betyr mye for de små og mer ukjente europeiske landene. Når RTCG sier at de ønsker å starte opp en ny musikkfestival hvor målet er å promotere lokale artister og deres musikk, ser de også verdien av å sende en artist til Eurovision. For det finnes ingen annen måte lokale montenegrinske artister kan få promotert seg på en større plattform enn selveste Eurovision-scenen hvor millioner av øyne er festet på akkurat dem. Jeg tror det eneste som trengs, er at Montenegro returnerer til Eurovision og kvalifiserer seg til finalen, så vil nok folkets interesse være stor nok til at RTCG ønsker å fortsette.

Håper du at Montenegro kommer tilbake i 2025? Hva er dine forventninger til en potensiell Eurovision-retur?

Legg igjen en kommentar