Eurovision 2021: Jespers topp 10

I fjor toppet Hooverphonic Jespers topp 10-liste. Klarer dem det i år igjen?

Etter to års venting så er endelig Eurovision Song Contest tilbake. Og nå er det ikke mange dagene før sceneprøvene kjøres i gang i Rotterdam. Som alle andre tilhengere er jeg selvsagt superspent på årets konkurranse, og er kjempelykkelig over at vi får en så normal Eurovision som mulig med både litt publikum og nesten alle deltakerne på plass i Ahoy. Men hvilke låter er det jeg liker best i år? Hvem er det Jesper håper tar med seg trofeet lørdag 22. mai? Vel, her kommer min topp 10 i et veldig etterlengtet Eurovision-år.

10. The Roop – Discoteque (Litauen)

En av fjorårets storfavoritter er tilbake igjen med nok et smell i år. The Roop sjarmerte meg med «On Fire», og jeg var spent på om de kom til å leve opp til forventningene. Må innrømme at jeg brukte litt tid på å komme helt inn i deres nye bidrag, men nå er «Discoteque» en låt jeg hører ofte på. Syns faktisk at live-framføringen er bedre enn studioversjonen også. The Roop er en gruppe som får til å levere bra på scenen. Både vokalt og med dansebevegelser som man husker i tiden etterpå. En klar magnet for telefonstemmer, og jeg blir meget overrasket om Litauen ikke kommer høyt i år.

9. Rafal – The Ride (Polen)

Hvert år er det en eller annen låt som det virker som så mange andre Eurovision-fans hater, men som jeg har høyt oppe. I år er det Rafal fra Polen som har sneket seg inn på topp 10 hos meg, en låt som ikke akkurat topper fanlistene. Og det er jo litt guilty pleasure over «The Ride». En mann på snart førti som skal være så kul med solbriller blant disse danserne og neonlysene. Det vil jo være litt spesielt for noen. Men dette er en låt som satte seg så fort på hjernen hos meg. Jeg tror kanskje et bidrag hvor målet er å ikke være så seriøs, og hvor man ser at det er lagt null innsats i å prøve å vinne, muligens var det jeg trengte som en liten oppfrisker i årets konkurranse. Så siden jeg vet at Rafal ikke er så populær i hjemlandet, så vil nå jeg gi denne mannen litt kjærlighet.

8. Jendrik – I Don’t Feel Hate (Tyskland)

Jeg trodde ikke Tyskland skulle komme så høyt på lista mi i år. Syns låten til Jendrik var så irriterende ved første gjennomlytting, og tenkte dette kom til å være min sisteplass i år. Så feil kan man ta, for jeg syns fort dette ble en morsom låt å høre på. Catchy er den også, tar meg selv ofte i å nynne «I don’t feel hate, I just feel sorry». I tillegg tenker jeg på hvor gøy de må ha hatt det da de spilte inn den musikkvideoen, og hvordan alle bare skulle være så gærne som mulig. Vet ikke om resten av Europa kommer til å gå helt med på dette, men jeg føler nå ikke noe hat for Tyskland i år. En lett, morsom og humørfylt låt.

7. Efendi – Mata Hari (Aserbajdsjan)

I fjor ga Efendi oss en etnisk bop med Cleopatra. I år står en annen historisk kvinne for tur, nemlig Mata Hari (som for så vidt også Norge hadde en låt om for mange år siden). Dette er veldig likt Cleopatra, og jeg vet noen har nevnt at Aserbajdsjan kanskje trykket litt for mye på Copy+Paste fra fjorårets låt til å lage denne. Men Mata Hari er definitivt ikke en dårlig låt for det. Jeg liker at vi får mye av den samme etniske stemningen. Det er fengende og setter seg på hjernen. Sikker på at hvis Efendi lager en live-framføring som lever opp til potensialet som ligger bak her, er jeg sikker på at Aserbajdsjan tar seg fint videre til finalen.

6. Hooverphonic – The Wrong Place (Belgia)

Gruppen som i fjor toppet hele min Eurovision-rangering er tilbake igjen i år. Og selv om Hooverphonic har byttet ut frontvokalisten, pluss at de var i litt hardt vær etter fjorårets «Europe Shine a Light», så har de nå altså klart å kapre en plass på topplisten min i år igjen. Det er visst noe med Hooverphonic sin musikk som jeg liker godt, og ESC-låten deres skiller seg jo litt ut blant de andre bidragene i konkurransen. «The Wrong Place» har en slags mystisk stemning, noe jeg føler kommer godt fram med den mørke musikkvideoen. Geike har en fantastisk live-vokal, og hvis de gjør en bra sceneopptreden med dette, så bør Belgia absolutt klare å komme seg til finalen i år.

5. James Newman – Embers (Storbritannia)

Jøss, Storbritannia har klart å havne innenfor min topp 5 i år. Helt siden jeg ble ESC-fan i 2010 har britene sjeldent sendt låter jeg har likt, og ofte vært å finne i bunnen på listene mine. Men dette er for meg årets største gladlåt. James gir oss den bangeren vi trengte så inderlig etter et år preget av pandemi, nedstenging og null Eurovision. Det dropet som kommer i refrenget er akkurat det jeg er på jakt etter i en god partylåt. En instrumentaldel hvor det bare er å danse så mye man kan, og føle at man lever helt uten bekymringer. Derfor håper jeg at Storbritannia kommer langt i år. Da slipper hvert fall britene å hevde at «ingen stemmer på dem fordi alle hater dem» (et uttrykk som faktisk er en del brukt på de britiske øyer).

4. Destiny – Je me casse (Malta)

Låten som for øyeblikket leder på oddsen, og er storfavoritten til å vinne i år, har nå klart å snike seg inn på min topp 5 også. Og som stor Junior Eurovision-fan så er jeg jo så gira på at Destiny som vant i 2015, nå skal få representere middelhavsøya i den voksne utgaven også. Destiny er en ung dame full av talent. Jeg vet at hun kommer til å gi absolutt alt hun har av vokalprestasjon på scenen, så jeg har null tvil på at dette kommer til å bli en framføring som juryene vil rangere høyt, og som folket vil stemme på. Og låten er så vanvittig kul også. Destiny byr på seg selv, og gir oss kanskje den mest perfekte feministlåten. Hun har med seg mye av den selvsikkerheten som Netta ga oss i 2018, og jeg kan ikke se for meg et scenario hvor Malta havner utenfor toppen i år. Dessuten hadde det jo vært så gøy om Malta, det lille middelhavslandet med stor kjærlighet for Eurovision, endelig hadde klart å ro i land en ESC-seier i år.

3. Lesley Roy – Maps (Irland)

Med Malta, UK og Irland alle inne på topp 5, får jeg litt følelse av at vi har reist tilbake til nittitallets Eurovision. Men disse tidligere Eurovision-stormaktene som har slitt en del de siste årene leverer faktisk varene i år. Og Irland er ikke noe unntak der. I fjor likte jeg Lesley sin låt veldig godt, men dessverre havnet hun rett utenfor topplisten min. Nå har hun klatret litt høyere, og jeg må si at «Maps» er et av Irlands beste bidrag fra de siste årene. Dette er den låten i år som jeg bare liker skikkelig, men ikke helt får til å sette ord på hvorfor. Men jeg syns melodien virker så oppløftende. Lesley er visst ei som liker å synge gladlåter, og jeg syns hun gjør jobben utmerket. Det er i tillegg den låten som jeg på Facebook-banneret mitt sier at jeg heier på i år, så Irland har klart å sende et bidrag som har fanget meg.

2. Elena Tsagrinou – El Diablo (Kypros)

Jeg har kommet fram til at jeg har løyet til meg selv. I 2017 skrev jeg en kommentar på Youtube om at jeg ønsket at Hellas og Kypros skulle sende etniske, greske låter, og ikke «kjip pop». Hva skjedde? Jeg likte ikke Oniro Mou, som var så gresk som du kunne få det. Men Fuego, Replay, Superg!rl, Last Dance og nå El Diablo er alle låter som har falt i smak hos meg. Så ja, det Salvador muligens ville kalt for «fast food music» er visst det jeg vil ha.

Ok, dette er veldig Lady Gaga. Som mange andre hører jeg også «Bad Romance» her. Men det er ingen dårlig ting, for dette er den låten (i tillegg til UK) som får meg til å danse i år. Elena leverer akkurat det vi ser for oss at er en banger fra et middelhavsland. Versene hvor hun synger litt rolig og mystisk bygger opp store forventninger til at det skal smelle, og det er akkurat det som skjer når refrenget kommer. Jeg blir glad av dette, jeg får lyst til å bestille sydenferie til Kypros med en gang det blir mulig igjen, og føler dette er poplåten som ville gjort seg på enhver sommerfest.

1. Roxen – Amnesia (Romania)

I fjor likte jeg Roxen sin låt. Men det var ikke noe mer enn det. Hun var ikke blant favorittene mine, men jeg så fram til å ha henne tilbake i år. Og Roxen har gjort et sterkt comeback, og klatret helt til topps av årets liste. Amnesia er en låt om å ta vare på seg selv i et samfunn fullt av forventninger og nedturer, og har et viktig budskap om å ikke la seg knekke. Og jeg som så lett faller for låter med sterke budskap og bakgrunnshistorier, har jo endt opp med å digge Romania i år.

Jeg må si Roxen har truffet blink her. Den sterke musikkvideoen hvor vi ser henne kjempe mot alt rundt som prøver å dra henne ned, føler jeg er med på å bygge opp låten til å bli årets mest gripende bidrag. Roxen føler det hun synger om, og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at det noen ganger rett og slett blir litt for mye for en. Melodien virker så mørk og trist, men på en måte føler jeg det er noe oppløftende også. Roxen vil minne oss på om å ikke gi opp, om man har det tungt så er man ikke alene, og at man må ikke glemme å ta vare på seg selv. «For every shout that went unheard». Kan ikke huske sist gang en enkelt setning gjorde så inntrykk på meg. Nei, jeg syns det hadde vært fortjent om Romania hadde gått av med seieren i år. Roxen skal uten tvil til finalen, og gleder meg til å se en framføring som jeg regner med kommer til å bli vakker og emosjonell.

Eurovision Song Contest sparkes i gang med første semifinale tirsdag 18. mai. Hvem blir årets vinner?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s