I’m sorry, 0 points!

Når man melder seg på Eurovision Song Contest, vil jo målet for de fleste være å faktisk komme helt til topps. Kunne stå der på slutten av finalen med trofeet og motta heder, ære og glitter og håpe på at akkurat ditt land neste år lager et like fantastisk show. Men sånn er det nå ikke for alle, og for noen ender Eurovision-eventyret uten ett eneste poeng. For eksempel har vi i Norge måtte reise hjem med 0 poeng hele fire ganger, men vi er langt ifra de eneste som har stått der uten å ha oppnådd noen poeng.

Monica Zetterlund – En gång i Stockholm (Sverige 1963)

Akkurat dette tiåret har Sverige dominert i Eurovision med flere gode plasseringer, og Melodifestivalen er for mange fans høydepunktet rundt de nasjonale finalene. Da er det kanskje litt oppsiktsvekkende å tenke på at Sverige en gang måtte reise hjem fra konkurransen uten noen poeng. Dette skjedde i 1963 da Monica Zetterlund framførte En gång i Stockholm.

Monica startet karrieren sin med å blant annet synge svenske cover av diverse jazz-låter, og begynte etter hvert å jobbe med flere internasjonalt kjente jazz-artister. Men i Eurovision Song Contest gikk det derimot ikke så bra, og til tross for å ha fortsatt bra i karrieren sin etter fadesen måtte hun motta sterk kritikk hos svenske aviser på grunn av 0-poengeren. Det må likevel nevnes at Sverige nesten ble reddet av den norske juryen som hadde låten på 6. plass (i 1963 fikk de fem beste låtene i hvert land poeng), men slik gikk det nå ikke, og Zetterlund gjenstår i dag som den eneste svenske Eurovision-deltakeren som har fått 0 poeng.

Jahn Teigen – Mil etter mil (Norge 1978)

Hvis vi først skal nevne en norsk artist som har fått 0 poeng i Eurovision, må vi så klart nevne selveste Jahn Teigen. Mannen som har vært med i den norske finalen flere ganger, og som har blitt kjent med flere sanger her i Norge. I 1978 vant han den norske Melodi Grand Prix-finalen med «Mil etter mil», en låt som mange nordmenn sikkert kjenner til.

Men til tross for å være en folkekjær artist her i Norge gikk det ikke helt den veien da han deltok i sin første Eurovision-finale i Paris i 1978. Mil etter mil var ikke blant de ti beste hos noen land i Europa, og Norge sto igjen med null på slutten av avstemningen. Heldigvis tok Teigen det hele med et smil, og skal visstnok ha sagt etter finalen at han var jo egentlig kveldens vinner, hvis man så resultatet opp ned. Og som sagt, ble Teigen en kjent og populær artist her hjemme med Mil etter mil liggende på VG-lista i 21 uker, og det skulle ikke gå mange år før Teigen var tilbake på Eurovision-scenen. Da heldigvis med litt bedre resultater da han sammen med Anita Skorgan kom på 12. plass i 1982, og så 9. plass året etter.

Thomas Forstner – Venedig im Regen (Østerrike 1991)

Bare to år tidligere innkasserte Thomas Forstner en 5. plass for Østerrike med den nydelige balladen «Nur ein Lied». Da er det kanskje ikke så rart at alpelandet var klare for nok en Forstner-ballade bare to år senere, denne gangen med «Venedig im Regen». Enkelt oversatt til Venezia i regnet, handlet låten om en vakker kvinne på en regntung dag i Venezia. Ganske greit en kjærlighetssang som vi ikke er uvant med i Eurovision.

På bare to år gikk Forstner fra hero til zero, da ingen juryer følte for å gi Venedig im Regen et eneste poeng. Mye lå vel kanskje i at i forhold til «Nur ein Lied», var dette mer en seig, tørr ballade uten noe særlig nevneverdig, og sangstemmen hans hadde nok sett bedre dager. I tillegg er det vel kanskje liten tvil om at hvis Barbara Dex Awards hadde eksistert i 1991, så hadde Thomas Forstner gått seirende ut med det mange fans beskriver som et skøyteløper-antrekk. Årene etterpå ble ikke særlig suksessrike for den østerrikske artisten, og Forstner ga ut sin siste låt i 2002.

Jemini – Cry Baby (Storbritannia 2003)

Etter å ha vært blant de aller største landene i Eurovision Song Contest med fem seiere, femten andreplasser og flere låter som ble hits over hele Europa, gikk britene på en stor smell i 2003 da duoen Jemini reiste hjem med 0 poeng med «Cry Baby». Det var tydelig da duoen entret scenen i Riga at glansdagene til Storbritannia var over nå, selv om de i Tallinn året før oppnådde tredjeplass.

Det er kanskje ikke så vanskelig å se hva som gikk galt. Når det hele låt surt fra start til slutt, dansinga ikke akkurat var toppkvalitet, og hele låten blir irriterende å høre på i lengden, burde ikke resultatet komme som noen overraskelse. Jemini fikk stor medieoppmerksomhet etter det dårlige resultatet. Kommentator Terry Wogan mente at invasjonen av Irak som fant sted noen uker før finalen påvirket resultatet, Jemini klaget på tekniske problemer, men mesteparten av britisk media mente at framføringen var elendig og at resultatet var fullt fortjent. Likevel klatret nå låten opp på en 15. plass på de britiske listene i etterkant.

Gypsy.cz – Aven Romale (Tsjekkia 2009)

Tsjekkia hadde ikke akkurat noen pangstart på Eurovision-eventyret. Etter å ha kommet sist i semifinalen i 2007, så nest sist i 2008, visste vel kanskje ikke den tsjekkiske kringkasteren helt hva de skulle gjøre i forkant av finalen i Moskva. Det ble nå et internt valg av gruppen Gypsy.cz som noen år før hadde blitt svært populære med albumet «Romano Hip Hop», og etter å ha avholdt konserter i flere land skulle man tro at tsjekkerne hadde valgt riktig.

Det ble nok en sisteplass i semifinalen for Tsjekkia, denne gangen uten ett eneste poeng. For seerne ble vel kanskje hele framføringen en sær opplevelse. Frontvokalisten Radoslav Banga sto nå der i et slags superhelt-kostyme, og man fikk kanskje mer følelse av at man var på en tegneserie-festival og ikke Eurovision Song Contest. Og når selve låten bare virker rotete, og ingen helt skjønner hva som foregår, uteblir vel stemmene fra det europeiske publikummet. Det skulle gå seks år før Tsjekkia var tilbake i Eurovision, men denne gangen med en del bedre resultater.