Året 2019 går mot slutten, det samme gjør 2010-tallet. Flere Eurovision-fans har sett tilbake på tiåret som har gått, og tenkt gjennom sine beste minner. Nå har vi i Eurovision Squad allerede tatt for oss tiåret, noe vi snakket om under den ene podcasten vår i mars. Så i dette innlegget vil vi ha fokus på selve Eurovision-året 2019, og de beste minnene fra året som har gått. Noen du er enig i, eller har du minner du vil dele med oss?
JESPER
Nord-Makedonias juryseier
Helt siden jeg begynte å følge med på Eurovision, har jeg hatt et lite øye for de landene som aldri har gjort det særlig stort i konkurransen. Husker blant annet hvor fort jeg ble svak for bidrag fra San Marino, og ble veldig glad da Valentina gikk videre i 2014. Men et annet land som jeg de siste fire årene nå har fått øye på, er Nord-Makedonia. Jeg har hatt noen ganger hvor jeg har likt bidragene deres i både ESC, JESC og Türkvizyon, og har ofte håpt på å se dem høyt oppe.
I år var det ikke noe unntak da «Proud» var en låt jeg falt lett for i forkant av konkurransen. Gleden var derfor stor da Tamara leverte en fantastisk framføring, og tok det tidligere jugoslaviske landet til deres første finale siden 2012. Allerede da Nord-Makedonia ble lest opp som finalist, kom det et klart jubelbrøl. Men det skulle ikke stoppe der. Under avstemningen fikk Tamara 12-er etter 12-er, og flere høye poeng fra juryer rundt omkring. Den enorme gleden jeg følte på mens jeg så på, tror jeg rett og slett ikke kan beskrives. Til tross for at kvelden endte med at vår gjeng i Keiino vant publikumsstemmene, ble Tamaras suksess det som sto igjen som høydepunktet rundt årets resultater for meg. Proud er fortsatt en låt jeg hører på daglig, og jeg kan fortsatt kjenne på gleden jeg hadde under årets avstemning.
Et fantastisk år som en del av Squaden
Allerede i 2016 ble jeg en av skribentene her på Eurovision Squad, men det var først i år at vi faktisk møttes, og begynte å gjøre ting som å lage podcast, og dra på konserter sammen. Det har vært ingenting annet enn et helt fantastisk Eurovision-år. Hver gang vi har møttes, har vi hatt det kjempemoro, enten det er å snakke om temaer på podcast, eller ved andre anledninger som da vi hadde et møte på sommeren for å diskutere 2020-sesongen. Nå har det vært varierende hvilke konserter hver av oss har hatt muligheten til å dra på, men jeg storkoste meg på Conan Osiris og Marija Serifovic. Håper at 2020 blir nok et fantastisk år med Eurovision Squad.
En JESC-finale som gjorde meg lykkelig
Her på siden har jeg hatt hovedansvaret for å skrive om Junior Eurovision, og jeg syns det har vært gøy at flere av oss har vist interesse for barneutgaven av vår elskede sangkonkurranse. Og i år ble jeg på mange måter veldig glad av årets Junior Eurovision som helhet. Det har vært en voksende kvalitet på låtene de siste årene, flere land enn noen gang som deltar, og produksjonsmessig leverte TVP et fantastisk show.
Det er så tydelig at Junior Eurovision er på vei oppover, noe som kjennes utrolig godt ut. Vi skal tross alt ikke lenger tilbake til 2016 da ting virket helt annerledes da EBU arrangerte finalen i en bitteliten arena, droppet publikumsstemmer, og flere land tapte seere grunnet finalens nye starttidspunkt. Men årets finale var den mest sette siden 2006, og dermed er det ingen grunn til at Junior Eurovision skal ta slutt i nærmeste fremtid.
TINA
Hatari-feber
Jeg husker veldig godt øyeblikket jeg satt i sofaen i kollektiver hvor kjæresten min dengang bodde og skulle se på gårsdagens semifinale av Söngvakeppnin fra Island som jeg ikke hadde fått med meg. Første bidrag ut er Hatari og jeg blir blåst bakover og sitter med tårer i øynene fordi jeg ikke har opplevd en låt og et image nærmere det jeg vanligvis elsker (altså utenom ESC) siden Lordi. Låta er også av såpass kvalitet at jeg kan nesten ikke tro det. Jeg skrev til squaden umiddelbart og spurte hvorfor i helvete har ingen sagt dette her til meg før!!! Jeg hadde jo ikke fått det med meg live, og skjønte ikke hvorfor ikke resten av gjengen hadde gitt en reaksjon. Det hele ble suksess, med en 10. plass i ESC, og en lykkelig Tina som fikk en ny ESC-favoritt igjennom tidene!
Deler derfor klippet fra første semifinale, som var mitt første møte med mitt nye favorittbidrag.
Fra Eurovision på norsk til Eurovisionsquad
Den fantastiske lille gjengen jeg på et eller annet vis klarte å putte sammen har blitt enda tettere i år, og jeg er blitt enda mer glad i alle sammen! Jeg setter så inderlig stor pris på dere, og også alle dere som leser og følger med. Vi har toppet oss selv i år, både med egen innsats og respons fra alle der ute, og det gjør det så verdt det. All tid vi setter av til dette er og blir gøy og kos grunnet skriverglede og entusiasme rundt ESC, og alt av respons er en stor bonus, så tusen takk til alle for det! Nå skal det bare vokse enda mer, og 2020 skal bli, om mulig, enda bedre!
Kvalifisering for San Marino
Slik som Jesper nevnte i sine minner, så er det også for meg noe spesielt å heie på de små, de som kanskje har pleid å slite med å kvalifisere seg og/eller få bra resultater. Ofte er det nettopp dette som gjør at jeg heier på land eller ikke, for det er ikke alltid det er selve låta som gjør det for meg, det er hele pakka. I år var Serhat tilbake, selveste Daddy Serhat. Gladgutten selv, som bare smiler seg igjennom alt og tar ting litt som det kommer. For lille San Marino. Jeg er ikke den som vanligvis skriker og jubler naturlig over hverken glede eller sorg, men når San Marino kvalifiserte seg i år (andre gang dette skjer i historien) så skreik jeg rett ut av glede! Selv om låta er rett frem for min del, og ikke noe interessant, spennende, nyskapende eller noe av det jeg ellers leter etter i et ESC-bidrag. Allikevel, det gir meg fortsatt tårer i øynene å se dette klippet!
På vegne av alle oss i Eurovisionsquad, tusen hjertelig takk for følget i år! Vi er så takknemlige for alle lesere, likes, kommentarer og generell støtte! Sees til neste år, og masse ny Eurovision-morro!
Eurovision Squad 